Dark Messiah of Might & Magic

Lite revolusjonerende
Dark Messiah of Might & Magic skulle som så mange andre spill revolusjonere 1st person-RPG sjangeren og gi spilleren en uhørt grad av frihet og en mengde interaktive miljøer.

Som vanlig blir ingen eller få av disse løftene innfridd.

I DMoMM er du en fyr som skal redde... Les hele erfaringen...

Lite revolusjonerende
Dark Messiah of Might & Magic skulle som så mange andre spill revolusjonere 1st person-RPG sjangeren og gi spilleren en uhørt grad av frihet og en mengde interaktive miljøer.

Som vanlig blir ingen eller få av disse løftene innfridd.

I DMoMM er du en fyr som skal redde verden fra sjefsdemonen Kha Beleth, som ble låst vekk for 1000 år siden ved hjelp av "The seventh dragon", en mektig trollmann. Noe i ritualet gikk galt, og demonene prøver igjen å komme inn i vår verden ved å bruke "The skull of shadows"; skallen til "The seventh Dragon".
Som fyren Sareth må du kjempe deg gjennom en rekke varierte baner for å finne ut hvem som står bak ondskapen og hvem "The Dark Messiah" egentlig er. Historien er grei nok å følge med på, men når hovedpersonen som regel bare løper rundt i trange huler og finner nøkler mesteparten av spillet, føler man seg ikke viktig i den store sammenhengen før helt på slutten av historien.

DMoMM er basert på Valves source(tm) engine og føles som en middelaldermod til HL2, både fordi grafikken ikke har endret seg spesiellt, fordi man er en uovervinnelig fyr som skal redde verden og fordi man har med seg en dame i store deler av spillet som ligner en del på Alyx fra, nettop, HL2.

HL2 hadde fantastisk grafikk og fysikk, og mye av det samme går igjen i dette spillet; man kan kutte tau så trestokker faller ned fra taket, sparke fiender utfor stup, tenne på dem osv.. Når man kommer til store åpne områder der lyset skinner gjennom sprekker i taket er det veldig fint å se på, og de magiske effektene eller "Adrenaline"-effektene (som blir satt igang etter at du har truffet fienden nok) som f.eks fryser en fiende til is eller kutter av ham hodet ser deilige ut.

DMoMM skryter av å være et RPG, men det er det nok ikke, det er mer et 1st person actionspill. Man får skillpoints etter hvert oppdrag (ikke etter å ha drept monstre) og bruker disse på å oppgradere gamle ferdigheter eller få seg nye. Ferdighetspoeng er såpass sjeldne at man må velge en "vei", dvs. kriger, tyv eller magikerveien, ellers blir man bare middelmådig i alt og kan få problemer med å fullføre spillet.

Kampsystemet i DMoMM er temmelig enkelt. Man har tre hovedangrep med våpenet; raske angrep, kraftige angrep og adrenalin-angrep (som dreper på ett slag/skudd), i tillegg til en enkel blokk-funksjon. Kampsystemet er som regel kjedelig og lite effektivt, noe som fører til at man sparker seg ut av de fleste situasjoner, fienden dør nemlig med en gang hvis man sparker de inn i en flamme, en piggevegg eller utfor et stup. I tillegg til det kjedelige kampsystemet MÅ Sareth ofte trikse med våpnene hver gang han tar dem opp eller skal slå, (noe som er spesielt merkbart med stokken og gjør den nærmest ubrukelig) dette fører til at man heller bruker magi, piler eller bare spark. Man møter som regel bare seks typer fiender i spillet: Goblins, Orcs, Edderkopper, Ghouls, Krigere og trollmenn. Spredt ut over et 10-15 timers spill er ikke dette særlig mye.

Gjenstandene og våpnene man finner i verden er stort sett ubrukelige og kjedelige; man kan som regel klare seg med et vanlig longsword eller en vanlig bue gjennom hele spillet. Når jeg var ferdig med spillet på "normal" vanskelighetsgrad hadde jeg f.eks 80 manapotions og 60 healthpotions, i tillegg til en rekke magiske sverd og buer som det ikke var noe poeng å bruke fordi de lignet så mye på hverandre og fordi man uansett bare kan sparke seg ut av alle situasjoner.

Mange har klaget over bugs og treghet i spillet. Jeg merket noe treghet på min middelmådige PC, men ingen bugs. Multiplayerdelen derimot er spekket med bugs (som jeg kommer inn på senere) men er laget av andre folk enn de som laget singleplayerdelen.

Multiplayerdelen av spillet så like lovende ut som singleplayerdelen i begynnelsen, men viste seg raskt å være mye dårligere. Man velger mellom Priest, Warrior, Asassin, Archer og Mage og skal ta over fiendens territorier (ikke noe nytt med andre ord). Det er vanskelig å komme inn i de fleste servere fordi de som allerede er der har fått tid på seg til å drepe fiender og få nye Levels (som gjør en sterkere).

Det er dessuten ofte forbindelsesproblemer og bugs som f.eks gjør at du ikke kan bruke en type magi selv om du trykker 10 ganger på musa. Brettene er ganske dårlig designa og ser ikke spesielt bra ut heller.

Ett aspekt ved spillet som jeg stusser litt over er den oppskrytte musikken. Musikken er fin nok den, og passer bra, men hvor er koret som synger sanskrit? Jeg hørte et kor bare én gang, og ikke engang da la jeg spesielt merke til om det var sanskrit eller ei... Merkelig.

Alt i alt er DMoMM et dugelig spill med store fargerike områder, noen spennende brett (jakten på en "ghoul" over taktoppene), god grafikk og fin musikk, som desverre lider av repetivt gameplay og en dårlig multiplayerdel.

En gud blant spill
Dark Messiah of Might & Magic var egentlig en tittel jeg ikke så fram til overhodet, siden jeg er ingen stor fan av Might & Magic serien, men så er heller ikke denne tittelen lik noe vi har sett før.

Spillmiljøet idag kryr av dårlige spillutviklere som blir stresset av sine... Les hele erfaringen...

En gud blant spill
Dark Messiah of Might & Magic var egentlig en tittel jeg ikke så fram til overhodet, siden jeg er ingen stor fan av Might & Magic serien, men så er heller ikke denne tittelen lik noe vi har sett før.

Spillmiljøet idag kryr av dårlige spillutviklere som blir stresset av sine utgivere for å nå sin bestemte utgivelsesdato. Jeg har mistet tellingen på gode spilltitler som kunne vært så legandariske, men som blir ødelagt av elendig koding, design og utførelse generellt.

Dark Messiah derimot oser av kvalitet av det ypperste kvalitet fra første sekund du starter spillet. Ikke bare ser det mye bedre ut enn hva man har sett før, men det oppfører seg så glatt og kunsterisk at man nesten mister pusten. Spillmotoren som blir brukt er Source Engine og det er forbløffende over hvordan de har fått til en spillbarhet som er så bra som i Dark Messiah. Her har man 100% kontroll over alt av angrep og forsvarsteknikker, noe som gjør at spilleren lever seg inn i slagkampene. Når man bekjemper et stort monster så føler man at det virkelig er deg som gjør det, og ikke pga du trykker fort på Mouse1 knappen.

Spillbarhet i mine øyne er 90% spillet for min del, føler jeg ikke at jeg styrer en levende karakter så er det bare å glemme å fortsette. Det er bare ett spill som har klart det Dark Messiah gjør, det heter for Chronicles of Riddick. Logiske kontroller og hvis man ser ned så ser man faktisk føttene sine! Det høres kanskje rart ut at jeg bryr meg om sånne småting, men sett utifra en utviklers øyne så betyr dette veldigmye. For når man ser modellen så kan heller ikke modellen jukse seg fram, fysikken må stemme når du hopper over noe, eller lander på noe.

Det er en sekvens i spillet hvor man skal jakte på en fiende fra tak til tak, da får man virkelig illustrert hva jeg snakker om. Jeg har personlig aldri sett et FPS spill med så mange muligheter, man skulle nesten tro man spilte selveste Sam Fisher!

Spillet byr på utrolig mye morro både i enspiller delen og flerspiller delen, med fengende historie med veldig interessante karakterer. Flerspillerdelen er ikke bare vanlig deathmatch, men byr på store og åpne omgivelser hvor du har flere forskjellige klasser som byr på totalt forskjellige muligheter. Dette er ulikt noe annet jeg har sett fra denne typen spll da man faktisk kan levle figuren din online også.

Måten man kriger på i dette spillet er for meg revolusjonerende. Her kan man sparke en fiende inn i en vegg med pigger og han vil ta skade. Du kan plukke opp en bit av et tre og kaste det mot en intetanende fiende og han vil ta skade. Fysikken er utrolig realistisk og morro, man kan virkelig være innovativ når man slåss. Det betyr veldig mye siden fleste spillutviklere bruker å ta den enkle måten, ved å gi deg virkelig lineær slåssesystem hvor du faktisk ikke styrer våpnene selv. Her føler man virkelig at man svinger et sverd og blokkerer med det. Første gangen jeg gikk inn i en duell mot flere fiender samtidig var rett og slett himmelskt, reaksjonsevnen min måtte brukes ganske mye for å blokkere alle slagene jeg fikk mot meg.

Hadde dette vært et annet spill ville jeg sikkert kunnet tålt utrolig mye, og bare slashet ivei med sverdet. I Dark Messiah gjelder selvsagt ikke dette, får du ett kraftig slag her så dør du, får du en pil i hodet er du også død. Realismen i dette spillet er så utrolig bra at jeg ikke kan få poengtert det nok.

Grunnen til at jeg skriver så mye om spillbarheten i dette spillet og ikke selve historien, er nemlig pga mangelen av spillbarhet i dagens spill. Gothic 3, Neverwinter Nights 2 og Oblivion må se seg slått ned i støvlene av dette spillet. Det er rett og slett skammelig at de ikke har fått til det samme, for Dark Messiah er en ren nytelse for enhver spiller.

Dette er også første gang på veldig lenge jeg skriver en omtale av et spill, og det skal veldig mye for å imponere meg, men når du har en gud iblant spill er det umulig å la dette spillet spasere forbi. Jeg bøyer meg ned for utviklerne av dette spillet, jeg takker dere for å vise spillere hvordan et skikkelig spill skal være. Jeg har aldri blitt så underholdt av et spill før på flere år, jeg takker dere nok engang!